En stjerne i familien: Hva ser vi etter i barns sport?
Det er utrolig hvor mange foreldre virkelig tror at de sportslige ferdighetene til sine avkom gjemmer en Cristiano Ronaldo, en Pau Gasol eller en Rafa Nadal. Alle ønsker en stjerne i familien. At ingen tenker dårlig: det er ikke en torticera bruk av mindreårige til egen fordel, vi vil ikke ende opp som Maradona. Det er 'for ditt gode'.
Egentlig mest sannsynlig vil dette begjæret skjule noe atavistisk, freaky ... en drøm ikke fornøyd i barndommen, en illusjon projisert i sine barn. I tillegg vet vi allerede hvordan vi er ... hver og en bærer i seg selv en trener, en nasjonal trener. Og når vi nyter sporten, kan vi ikke tenke fordi vi alltid, alltid alltid, ville ha gjort det bedre.
Til toppen er de foreldre som opprettholder en skizofren diskurs: de forteller barna bruk av "manuell" og de blir ikke lei av å gjenta at "det viktigste er å delta", men når de blir rasende i hver konkurranse, fest, utstilling eller turnering, ser det ut til at det nå bare er viktig å vinne, og at de måtte prøve hardere, og at alt går, selv diskvalifisere motstanderen.
Etikken hopper gjennom luften og påfører kulten til triumf som vanligvis fører til ikke noe bra.
Hvis det fanger på barn, dårlige ting. Jeg har sett noe sint på ekstreme fordi målet ikke gikk inn i fotballmålet, gråt bittert fordi bardisiplinen ikke kom ut eller ri en horrorfilm til resten av laget etter å ha mistet en ball. Så vinden og samle stormer.
De er de foreldrene som roper fra bandet av fotball og basketballbaner, fra grensene til spenningsfeltet og fra kanten av tatami-pute. De er foreldre som har blitt eksperter i sporten som utøves av sine barn, foreldre som har gått fra å aldri se rytmisk gymnastikk til å følge nøye den siste avgjørende duellen mellom Ukraina og Kasakhstan.
De er dyktige foreldre i utstyr, villige til å forlate pengene de ikke har i bedre sko for sine avkom. Som om fotball var avhengig av det. Som om Pele ikke hadde blitt oppdaget barfot.
De skriker uten å stoppe. Men de roper ikke på slagord for å oppmuntre laget, de skriker på en overdreven måte hva barna må gjøre, de roper også på andres barn, treneren og barna til det rivaliserende laget. De skriker så mye at de skriker mer enn treneren selv. De skriker og roper og prøver å overvinne tonen i stemmen, skrik og skrik også av de andre foreldrene.
Og det verste er selvsagt skam fra andre som barn bruker, at de ikke er dumme og innser alt. At de må lytte til vennene deres hvordan de kritiserer far til bandet som spiller på å være trener som ikke er.
Det underliggende problemet er ikke bare Dantesque-skuespillet. Det dårlige er at barn med «foreldre trener» savner det beste av sin sportslige aktivitet. Og det beste er å nyte det de gjør, nesten uten å innse det, de lærer å strebe, fortsette utenfor sine grenser, dele med andre, lage et lag, å adlyde treneren, for å respektere dommeren Kort sagt, å spille, det var det det handlet om.
